Pressglass fra Høvik – se i bunnen


Høvik glassverk var ikke i drift i mer enn rundt 50 år. I løpet av disse årene rakk glassverket å lage en rekke klassiske og vakre glass; flere serier med vinglass, mugger, drikkeglass og seidler, stettfat og en rekke skåler i forskjellig utforming. Det som skiller Høvik pressglass fra andre produsenter av pressglass – og som gjør Høvik-produktene spesielt attraktive – er at en så stor del av glassene derfra er merket. Uten merking er det vanskelig å skille produktene fra ulike glassverk fra hverandre. Ikke minst hadde Sverige mange glassbruk som fremstilte tilsvarende gjenstander som Høvik.
Merkingen (som finnes i flere varianter med HØVIK preget inn i glasset) skjedde i perioden 1899 til glassverket ble nedlagt i 1932. Det ble produsert glass ved Høvik også før 1899, men vi kjenner ikke til at disse produktene er merket.
Etter at Høvik glassverk ble nedlagt, ble mange av produktene videreført av Hadeland glassverk. Et av eksemplene er den kjente Nordlys-serien som ble formgitt av Sverre Pettersen. Serien er nesten et område for seg, med over 60 ulike deler – og fremstilt i mange forskjellig farger.
Seriene med vinglass er kanskje de aller mest ettertraktede. Vi kjenner til flere flotte serier med stettglass; Paris, Diana og Thor er de mest kjente, og de som oftest dukker opp på auksjon. For vinglassene må du regne med en sluttpris på minst 300 kroner per glass. Får du kjøpt dem billigere, kan du trygt bokføre et aldri så lite kupp.
Dette er et fascinerende samleområde, ikke minst fordi det fortsatt finnes så mye forskjellig. Så mye at du aldri risikerer å måtte avslutte fordi du har en komplett samling!
Et godt råd for de glassinteresserte; bruk tid på visningen – og se etter stempler i bunnen.
Dette bildet er et illustrasjonsfoto av Høvikglass i privat eie, her er både Thor, Turbin, Paris, Ingeborg, M og Theskedkurv representert.

 

 

Er dette en av Østerdalens fineste kannestoler?

Den kommer i hvert fall høyt opp på lista, mener kjøperen som fikk tilslaget på det mektige møbelet på den store gardsauksjonen på Tynset i St. Hanshelgen i fjor. Kannestolen var fin da den ble solgt, men den var overmalt (sannsynligvis gjort for rundt 100 år siden). Nå har den nye eieren Eivind Graatrud, brakt skapet tilbake til originalstand. Et møysommelig og svært tidkrevende arbeid med flere forskjellige hjelpemidler.
– Jeg skal være ytterst forsiktig med å gi fasitsvar på hvordan en best avdekker originalmalingen på et gammelt møbel. Det kommer blant annet an på hvilken type maling som er brukt, og selvsagt på grunnarbeidet før overmalingen ble gjort. Men det jeg gjorde i dette tilfellet, er følgende:Først vasket jeg ned skapet med vanlig salmiakk. Videre brukte jeg varmepistol og en sløv kniv til å skrape med. Finishen ble gjort med duxola (en lakkfjerner) og stålull. Helt til slutt har jeg brukt vanlig møbelpolish som fås kjøpt i dagligvareforretninger.
– Er dette et arbeid som amatører kan gjøre selv?
– Nei, jeg vil ikke anbefale å “debutere” på et slikt møbel. Da er det bedre å øve seg på for eksempel stolben eller bordben, altså objekter med rette og små flater. Jeg vil si at det kreves en viss erfaring og kunnskap for å gå løs på et møbel som denne kannestolen. Og selve kjernepunktet er å sette av nok tid, påpeker Graatrud.
– Kan du si noe om hvor mye det koster å få skrapt et slikt møbel?
– Prisen er selvsagt avhengig av hvor arbeidskrevende oppdraget er, men for en kannestol som denne, kan det være snakk om rundt 20.000 kroner.
Vi bringer bildet av det nyavdekkede skapet med eierens tillatelse. Overmaling av gamle ting – store som små – er alltid en irritasjon. Det medvirker naturlig nok også til langt lavere salgspris enn om objektene hadde vært i originalstand. Det gode ved overmaling er likevel at det er mulig å gjøre noe med det. Dette i motsetning til det som var rene farsotten på 70- og 80-tallet, luting (eller enda verre; sandblåsing) av tremøbler. Da snakker vi om irreversible prosesser. Det er bare å finne fram kniver og skraperedskaper – og sette av en passe sum på tidskontoen. Bilde under viser kannestolen slik den ble solgt.

 

 

 

Johan Falkberget

 Johan Falkberget (1879 – 1967) var en av Norges mest produktive og mest leste forfattere i forrige århundre. Produksjonen omfatter rundt 50 bøker og utallige artikler i aviser, magasiner, julehefter og andre trykksaker.
I dag regnes de tidligste bøkene hans som de mest ettertraktede som ble utgitt på 1900-tallet. Dette har ført til sterkt økende priser de siste årene. Prisrekorden er for en innbundet utgave avføljetongen “Mot lys og grav”. Denne, som ikke regnes som en ordinær bokutgivelse, ble solgt på en bokauksjon i Oslo i 2011 for nesten 90.000 kroner, inklusive salær.
Samtlige av hans utgivelser før 1910 er sjeldne. Bøkene som kom ut før 1907 regnes som svært sjeldne, og de gir priser deretter.
Det var derfor en sjelden anledning da vi vinteren 2014 kunne by fram ikke bare debutboka “Naar livskvelden kjem” (1902), men også andreboka “Bjarne” (1903). Debutboka er et hefte på 16 sider, trykket ved Olaf O Bergs bogtrykkeri, mens “Bjarne” er på 77 sider i lite format, trykket hos Fjell-Ljoms trykkeri. Kuriøst nok står utsalgsprisen for begge heftene trykket på forsiden. De kostet henholdsvis 40 og 80 øre! På auksjonen ble prisene kr. 15 000,- og kr. 6240,- inkl. salær.

Det er to ting å si om å samle Falkberget:
1. På grunn av hans store og brede produksjon, er det lett og rimelig å finne nye ting til samlingen.
2. Den enorme produksjonen gjør det til en bortimot umulig oppgave å skaffe seg alt han har utgitt. De vanskeligste sakene blir også særdeles kostbare…

En komplett oversikt over Falkbergets bokproduksjon finner man i Schiøtz og Ringstrøm: Norske førsteutgaver. Boka er utsolgt, men kan sikkert skaffes gjennom biblioteket. Nasjonalbiblioteket har lagt en digital utgave tilgjengelig, klikk HER.

 

Sikkerstikk på auksjon!

Alt på auksjon er ikke samleobjekter som skal inn i album, spikres på en vegg eller stå til stas på hylla. Mange er ute etter vakre og trivelig saker som fortsatt kan brukes – om enn til andre formål enn de opprinnelig var produsert for.
Et par eksempler på slike saker:
Hollandske krukker; produsert i mengder fra 1900-tallets begynnelse og fremover. Dette var datidens konserveringskrukker, brukt til oppbevaring av matvarer: kjøttmat ble nedlagt med fettlokk, bønner ble saltet ned lagvis med tykt saltlag på toppen og syltetøy dekket av voks- eller pergamentpapir.
I størrelse varierer de fra noen få desiliter og opp til i hvert fall 20 liter. Disse leirkrukker er saltglasert, og i og med at dekoren er lagt på for hånd, finnes det ikke to helt like krukker. De mest ettertraktede er krukkene med rik og dypblå dekor. Fasongen varierer – noen er nesten sylindriske, andre har den klassiske krukkeformen. Det er de siste som er mest etterspurt.
Mesteparten av krukkene er importert, men det finnes også en betydelig norsk produksjon. De aller fleste mangler merking. Spesielt attraktive er de som har en isbjørn preget inn i godset. Dette er de såkalte Trondhjemskrukkene.
I dag trenger vi ikke leirkrukker til oppbevaring av mat. Til gjengjeld finnes det knapt mer populære saker til å ha blomster eller kjøkkenredskaper i. Krukkene kan gjerne brukes ute, men ikke om vinteren. Kulde er en ganske sikker måte å omdanne dem til de berømmelige potteskårene på.
Før var tommelfingerregelen at en hollandsk krukke skulle koste en hundrelapp per liter. I dag er auksjonsfolket flinkere til å sette prisen etter kvaliteten og sjeldenhet, mer enn bare etter størrelse.

I popularitet er melkespann i slekt med de blå krukkene – “alle” vil ha aluminiumsspann. Ikke for for å hente melk og fløte i løs vekt, men som bærspann til junior (jo mindre spann, desto bedre…), til blomster eller rett og slett for å henge i taket eller på veggen som nostalgiske dekorasjoner.
De norske spannene ble i all hovedsak laget av Høyang eller Ilovan. Også her har vi de fleste størrelser: Gardbrukernes transportspann (fra gard til meieri, med påmalt leverandørnummer) fantes i størrelse fra 10 liter og helt opp i 50 liter. De vanligste er 30- og 40-litersstørrelsene. De mindre spannene var forbrukerspann, for å hente melk på meieriet eller hos bonden. De aller minste rommer bare en halvliter (fløtespann).
Prishovedregelen for melkespann er enkel: De minste blir de desidert dyreste – i hvert fall om en regner pris per liter!